Arbeidslivet regnes som den viktigste arenaen for språkopplæring og sosial integrering, og en stor andel av integreringspolitikken retter seg mot å få innvandrere ut i arbeid. Arbeidsinnvandrerne er i arbeid og skal dermed «klare seg selv». Det er det ingen automatikk i.
Mange arbeidsinnvandrere har dårligere lønns- og arbeidsvilkår og løsere tilknytning til arbeidslivet enn sine norske kolleger. I tillegg kan det være vanskelig å få uttelling for kompetansen fra hjemlandet, og mange står uten en fagforening i ryggen.
Mange arbeidsinnvandrere har blitt boende og etablert familie i Norge. I 2022 tegnet Arbeidsinnvandrerutvalget et helhetsbilde av integreringsutfordringene, både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Utvalget vurderte derfor at det er behov for tiltak for å bedre integreringen som blant annet norskopplæring og bedre informasjonstilbud ved ankomst, også for arbeidsinnvandrere.
I mars 2024 fulgte integreringsmeldingen (Meld. St. 17 (2023-2024)) opp utvalgets oppfordring. Meldingen sier blant annet at regjeringen vurderer å gi arbeidsinnvandrere og deres familie rett til opplæring i norsk og i samfunnskunnskap, og at den vil utrede nærmere hvordan opplæringen bør innledes. Regjeringens nye handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet har imidlertid få tiltak som handler om arbeidsinnvandrernes integrering.
På seminaret spurte vi:
- Skal vi fortsette å tenke at arbeid = integrering, eller trenger vi andre virkemidler? I så fall hvilke?
- Hvilket ansvar og hvilken rolle har partene i arbeidslivet? Hvor er det skoen trykker?
- Hva er blitt gjort fra politisk hold? Hva er behovene og hvem skal betale?
- Hva sier representanter for arbeidsinnvandrerne selv?
På programmet
